Avantgarde i henholdsvis Salvador Dalì og Luis Buñuel’s film ”En Andalusisk Hund” (”Un Chien Andalou”) og Mars Volta’s musikkalbum ”De-loused in the Comatorium”. Hva har disse to verkene til felles




Дата канвертавання24.04.2016
Памер16.38 Kb.
Avantgarde i henholdsvis Salvador Dalì og Luis Buñuel’s film ”En Andalusisk Hund” (”Un Chien Andalou”) og Mars Volta’s musikkalbum ”De-loused in the Comatorium”. Hva har disse to verkene til felles, og hva er det som gjør at de begge faller under dette begrepet?

De to verkene jeg konsentrerer meg om er fra helt forskjellige epoker, og de tilhører også ulik sjanger. Forskjellene er da naturlig nok mange, men i tillegg vil jeg nedenfor vise at de også har flere utpregede likheter. Her er begrepet avantgarde et nøkkelord. Avantgarde startet som et politisk begrep, og etter den franske revolusjonen ble det knyttet til et radikalt uttrykk. På 1870-tallet begynte en del forfattere å overføre dette radikale uttrykket til det kunstneriske. Ønsket var å revolusjonere kunsten, og å bryte med de klassiske normene. Hva som videre kjennetegner dette begrepet vil jeg komme nærmere innpå i drøftingen nedenfor.

Jeg vil foreta en drøfting av de to verkene sett i lys av hva som kjennetegner avantgarde-kunst, og hvordan dette begrepet gjør seg gjeldende i to såpass forskjellige stilarter som musikk og film. Jeg vil komme innpå det enkelte verks essensielle egenskaper, men i stor grad avgrense det til deres avantgardistiske virkemidler. Dette vil jeg gjøre ved å presentere teorier og meninger til noen utvalgte, anerkjente teoretikere og deretter drøfte hvordan disse gjenspeiler seg i ”En Andalusisk Hund” og ”De-loused in the Comatorium”.

PRESENTASJON AV BANDET/ALBUMET

Mars Volta oppsto i ruinene av det så smått legendariske progpunk-bandet At The Drive-In. At The Drive-In oppnådde sitt kommersielle høydepunkt med utgivelsen av albumet ”Relationship of Command” i 2000. Dette ble ironisk nok bandets død da denne suksessen førte til en konflikt mellom de to hovedmennenes, vokalist Cedric Bixler Zavala og gitarist og låtskriver Omar Rodriguez-Lopez, kunstneriske ambisjoner og resten av bandets kommersielle ambisjoner. Resten av bandet ville surfe videre på suksessen, mens Omar og Cedric hadde et stort ønske om å eksperimentere og beholde sin musikalske frihet. De var ikke interessert i å gjenta hva som allerede var gjort og skrive de samme type låtene om og om igjen. Det endte med at de to brøt ut av bandet og startet sitt eget prosjekt, nemlig Mars Volta. Som Cedric sier: ”I wouldn’t trade freedom of expression with anybody’s money or status.” (musikkmagasinet “Q”, 2004) De er begge født og oppvokst i El Paso, Texas. Etter bruddet med At The Drive-In flyttet de til Los Angeles og denne byen fungerer også som et slags bilde på Mars Volta’s musikk – ”L.A er en veldig selvopptatt by, og vi lager selvopptatt musikk”. (”Q”, 2004) Det viktigste ble å lage musikk som de selv kunne stå for og så fikk heller publikum synes akkurat hva de vil. Cedric og Omar flyttet inn i et forfallent, gammelt varelager hvor de eksperimenterte både med musikk og diverse narkotiske midler som ifølge dem selv hjalp dem til å utvikle en enda høyere grad av kreativitet og kunstnerisk frihet. I 2003 fikk de med seg en del av sine musikerkompiser og ga ut Mars Volta’s debutalbum; ”De-loused in the Comatorium”. Omar har skrevet all musikken, mens Cedric står for tekster og melodilinjer. Det ble produsert av Omar i samarbeid med den velrenommerte amerikanske produsenten Rick Rubin. Albumet ble stort sett godt mottatt av musikkjournalister og –kritikere, selv om mange mente prosjektet var litt vel ambisiøst og lite lyttervennlig. Musikken er vanskelig å sette i sjanger, men den kan beskrives som en blanding av eksperimentell progrock, punk og hardrock med elementer av psykedelia og jazz.



PRESENTASJON AV FILMEN

”En Andalusisk Hund” var filmskaperen Luis Buñuel’s debut. Han produserte og regisserte den, mens manuset ble til i samarbeid med kunstmaleren Salvador Dalì. Begge var en del av surrealistbevegelsen. Den ble startet av Andrè Breton og hans ”surrealistiske manifest” i 1924, og oppsto i kjølvannet av dadaismen. Dadaismen var en nihilistisk bevegelse som angrep den allmenne logikk og ønsket å destruere forståelsen av kunst. Surrealismen hadde flere likheter med dadaismen og var også et angrep på kunstforståelsen, men de søkte på sin side å oppnå ny mening fremfor meningsløs destruksjon. Breton var lei av dadaistenes negativitet; ”dadaismen åpnet dører, men bare til korridorer som førte ingensteds.” (Bradley, 1997) Surrealistene søkte en utvidet rasjonalitet ved å fremheve drømmelivet og det ubevisste. Ved å trekke drømmeverdenen inn i det dagligdagse kunne man oppnå en ny og bedre virkelighet. Breton regnes som surrealismens far og selv definerte han den på denne måten:


SURREALISME, subst. m. Ren psykisk automatisme som middel til å uttrykke muntlig eller skriftlig eller på hvilken som helst annen måte tankens egentlige virkemåte. Tankens diktat, unndratt enhver fornuftskontroll og enhver estetisk eller moralsk beskjeftigelse. Surrealismen baserer seg på troen på visse, lite påaktede assosiasjonsformers høyere virkelighet, på drømmens absolutte makt og på tankens fordomsfrie spill. Den tenderer mot å nedbryte definitivt alle andre psykiske mekanismer og å erstatte disse i løsningen av livets fundamentale spørsmål. (Breton, 1924)
”En andalusisk hund” blir regnet som den første virkelige surrealistiske filmen, og den ble både en stor skandale og en stor suksess da den hadde premiere i Paris i 1929. Den ble hyllet av surrealistbevegelsen, men fordømt av det konservative borgerskapet. Filmen er basert på Dalì og Buñuel’s egne drømmer, og på denne måten formidler den fantastiske og irrasjonelle opplevelser.
(+++her vil jeg sannsynligvis gjøre et forsøk på et kort sammendrag av handlingen i filmen. Muligens legger jeg det inn senere, i selve drøftingen. +++)
Ifølge teoretikeren Clement Greenberg er det mest fremtredende ved avantgardistisk kunst at den foretar en vending mot sitt eget medium. Det er kunst for kunstens egen skyld, og meningen/innholdet har liten eller ingen viktighet. Selve uttrykket betyr mer enn hva som uttrykkes. (Greenberg, 1961) På ”De-loused in the Comatorium” er det for tilhøreren vanskelig å få med seg hva vokalist Cedric Bixler synger om. Tekst/ord er noe utydelig uttalt og de ordene man faktisk får med seg er vanskelige å sette inn i en meningsfull sammenheng. Ved første gjennomhøring vil svært få ha noen formening om hva tekstene handler om. Man får en følelse av at de vokale tonene er viktigere enn selve meningen med ordene. Hans teatralske syngemåte og hyppige bruk av falsett og andre vokale krumspring bidrar også til dette. Selv om albumet inneholder mange lange, instrumentelle partier, er vokalen likevel svært fremtredende. Det er imidlertid stemmen og ikke språket som er det sentrale uttrykksmidlet. Det er toner og lyder som står i sentrum fremfor tekst, eller sagt med andre ord; selve musikken. Et annet faktum som gjør det vanskelig å få en forståelse av tekstene er at bandet blander spansk og engelsk både i låttitler og i tekstene. Dette er et resultat av at Cedric og Omar er av spanskspråklig avstamning og at de er oppvokst i El Paso som ligger på grensen mellom USA og Mexico. De vil gjøre noe nytt og ikke bruke banale og lettforståelige låttitler som ”I miss you” osv., de vil få folk til å tenke og fundere. Derfor har de låttitler som ”Eriatarka” og ”Drunkship of Lanterns”. De forteller i et intervju at folk bruker å spørre dem om enkelte av ordene – om de er virkelige ord i det hele tatt. Det kommenterer de på følgende måte: ”vel, kanskje ikke…men da burde i hvert fall folk sette pris på at vi forsøker å skape et nytt språk”. (”Musikbyrån, 2004) Man kan alt i alt trygt si at det tekstlige budskapet på ”De-loused in the Comatorium” er underordnet i forhold til utforskningen og dyrkingen av musikkmediet.
Målet med ”En Andalusisk Hund” var at filmen skulle sjokkere det borgerlige samfunnets tradisjonelle tanker om kunst og moral, og at filmens innhold skulle være mangetydig og fri fra logisk tolkning. Buñuel og Dalì hevdet at de selv ikke ante hva den betydde, de prøvde bare å formidle sine mest uforklarlige og merkelige fantasier og drømmer. (Thomsen, 1988) Mange forsøk er gjort på å analysere og forstå deler av filmen, men sett under ett er handlingen svært usammenhengende og drømmeaktig. Dette innebærer at den har en liten grad av narrativitet, den er mer avhengig av enkeltstående poetiske bilder. Det er det visuelle som står i sentrum. Mange surrealister var selv av den oppfatning at filmen trolig er det best egnede mediet til å fremstille surrealistiske bilder, og dette prøvde Dalì og Buñuel å utnytte til det fulle. Filmen fungerer nærmest som et manifest for surrealistfilmen: plottet er som sagt som i en drøm, mens den hyppige bruken av montasjeteknikk gir en hallusinerende og irrasjonell opplevelse. Bruk av montasje i film gjør at man kan veksle raskt og plutselig mellom forskjellige scener og settinger. Dette er noe som benyttes i ”En Andalusisk Hund”. Når disse settingene også tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, bidrar det til det usammenhengende handlingsforløpet. Romlig og tidsmessig aspekt forandres plutselig og uten forklaring eller noe ”establishing shot” (som gir publikum tid til å orientere seg om hvor og når man befinner seg). I motsetning til ved sømløs og såkalt usynlig klipping, som blant annet kjennetegner den klassiske Hollywoodfilmen, inviterer ikke denne type klipping til at publikum innlemmes og lever seg inn i fiksjonsuniverset. Derimot så synliggjør den skapelsesprosessen. Dette skjer fordi de filmatiske virkemidlene blir såpass tydelige. I ”En Andalusisk Hund” er det altså filmmediet og det visuelle som blir eksponert, innhold og mening er vanskelig å sette ord på og er også ifølge skaperne av filmen bortimot et fraværende element. Budskapet er rett og slett at innholdet ikke skal kunne fattes på en logisk måte.
Når man leser gjennom selve tekstene og gransker de nærmere er det tydelig at tekstmessig så har ”De-loused in the Comatorium” en link til surrealismen. Det er et konseptalbum i den forstand at alle låtene handler om en fantasikarakter som kalles Cerpin Taxt. Karakteren er inspirert av deres avdøde barndomsvenn Julio Venegas, men historiene som fortelles er ren fiksjon. Cerpin Taxt faller i koma og i sin ubevissthet drar han gjennom urealistiske og fantastiske verdener og planeter. Tekstlinjene er noe absurde og har ikke alltid sammenheng. Dette er kommer jo av at karakteren er i en drømmelignende tilstand, og på denne måten ligner tekstene på surrealistisk poesi. Det blir feil å si at tekstene til Mars Volta er svake eller ubetydelige, men som sagt blir de underlagt det musikalske og i likhet med ”En Andalusisk Hund” er det vanskelig å tolke de på en logisk måte.



Trond Fagernes, EST3010




База данных защищена авторским правом ©shkola.of.by 2016
звярнуцца да адміністрацыі

    Галоўная старонка